Lisa er student i Arkhangelsk, og hun er både født og oppvokst her. I dag skal hun ta oss med til studenthjemmet for å vise oss hvordan flere russiske studenter bor. 

Hun parkerer bilen et kvartal bortenfor, så vi må gå et lite stykke før vi kommer helt fram. Vi angrer oss for at vi valgte de nye joggeskoene, der vi går bortover på den ujevne, gjørmete asfalten. Rundt hjørnet ser vi studenthjemmet – en stor, grå bygning. Det ser mer ut som et fengsel enn en et studenthjem. Inntrykkene blir satt på vent da Lisa ser opp på oss og avbryter. Hun virker litt stresset. 

​

- Lat som dere hører til her. Bare vær stille og la meg ta meg av snakkingen, sier hun med skjelven stemme. 

​

Kanskje vi egentlig ikke har lov til å være her, tenker vi, mens vi går mot inngangen. Vi velger uansett å gå inn, nysgjerrige som vi er. Lisa går først, vi etter. Da vi kommer inn veksler Lisa noen ord med resepsjonisten, en eldre dame med alvorlige rynker i panna. Hun ser på oss med tvil i øynene. Brillene sitter langt nede på nesa, og kan umulig ha noen nytte for synets del. Hvilken styrke brillene har er i denne sammenhengen uvesentlig, for hun ser rett over de. Måler oss opp og ned, så opp igjen. 

- Identifikasjon, hvisker Lisa kjapt. 

Vi gir henne førerkortene våre. Resepsjonisten tar i mot, ser på kortene i noen sekunder, før hun stempler. Vi er inne. 

Forbi resepsjonen blir vi møtt av Lisas venn. Han ønsker å holde seg anonym, da det ikke er lov til å ta med ukjente inn på studenthjemmet. Derfor omtales han som Igor i denne reportasjen. Igor viser oss inn i en lang gang, vi følger på. Det er helt mørkt i gangene. Vi går nærmest i blinde. Lukten av kloakk og tette avløp strammer seg til i nesen. Det er nesten som å være i en film, og ikke av den hyggelige typen. Kan de virkelig bo her, tenker vi for oss selv. I enden av gangen kommer vi til en trapp som fører oss opp til andre etasje. Her er det hvertfall lys. Eller lys er en overdrivelse. Én naken lyspære henger ned fra taket, helt umotivert i å utføre oppgaven sin. Den gir lys, men ikke mer enn den må. Enten så hører den ikke hjemme, eller så vil den ikke være her. Vi skjønner den godt. Vi går noen meter før vi stopper opp ved en gammel, brun tredør. Her er det. 

Igor putter nøkkelen i døren og vrir rundt. Synet som møter oss er ikke et syn vi glemmer med det første. Et nedslitt, lite rom som er fylt til randen av ting. Mat, møbler, klær. Rommet er neppe større enn åtte kvadratmeter, og da har vi lagt til to kvadratmeter godvilje. 

​

- Så, her er det. Det er ikke mye, men det er nok til meg og kjæresten min. Vi har det vi trenger for å klare oss, smiler Igor, og man kan tydelig se at han er stolt over hjemmet sitt. 

​

1000 rubler, 112 norske kroner, betaler han og kjæresten for å bo her. For 112 kroner i måneden bor de slik, og la oss si det på denne måten... For dette hadde ikke vi nordmenn betalt 12 kroner engang. Hadde fangene i norske fengsler bodd slik ville det blitt opprør og demonstrasjoner. Staten ville ikke ha tillatt det. Men slik bor de altså, Russlands framtid. Nå går det virkelig opp for oss. Vi lever i to forskjellige verdener. Men så dukker spørsmålet opp i hodene våre – der Igor står foran oss med det store, omsorgsfulle smilet sitt, i det lille rommet han kaller sitt hjem; Er personene i disse verdenene egentlig så ulike? 

LITT SJENERT, MEN HELT ÆRLIG

Tilbake på biblioteket har jusstudent Ilya satt seg godt til rette foran et lite bord, midt i det store bibliotekrommet. Den sjenerte gutten drar hånden gjennom det store håret sitt, og smiler høflig mot oss på andre siden av bordet. 

Ilya er født og oppvokst i Arkhangelsk. Han bor sammen med bestemoren sin, og har en deltidsjobb som advokatassistent. Som fjerdeårsstudent skriver han nå en såkalt diplomoppgave, likt en bachelor eller master i Norge, en avsluttende oppgave.

​

Diplomoppgaven er noe Ilya bruker mye tid på. Han skriver om opphavsrett innenfor musikken, og forteller at oppgaven kommer på mellom 60 og 70 sider totalt. Han lyser opp da han snakker om det, og det er tydelig at han er stolt over arbeidet sitt. 

For å komme dit han er i dag har Ilya lagt nesten fire års høyere utdanning bak seg. Han forklarer at han gjerne kunne ønsket seg en litt annerledes studiehverdag. 

​

- Et stort ønske er at de som kommer etter meg skal få en mer interaktiv læring. Samtidig bør det være en enklere dialog mellom lærerne og elevene. Det blir mye enveiskommunikasjon fra læreren, forklarer han. 

I Russland er det helt vanlig at elev og lærer har et formelt forhold. Lærere er høyt respekterte personer som skal behandles deretter. I Norge er det mer vanlig å ha et avslappet forhold til lærerne. Elevene har rett til å si sin mening, uten frykt for at det de sier skal få konsekvenser for karakterene. Slik er det ikke nødvendigvis i Russland, ifølge Ilya. 

- Man skal som elev alltid tiltale læreren med farsnavn, det er en mer formell måte å prate på. Enkelte elever er redde for å si det de mener, for de vet at det kan få konsekvenser for karakterene om man kommer på feil fot med en lærer. Jeg tror ikke forholdet mellom elev og lærer er det samme i Russland som i de vestlige landene, sier han, mens han ser spørrende mot oss.  

De har tillitsvalgte i samtlige klasser, men det er til syvende og sist lærerne som bestemmer hva som kan tas opp og ikke. Som en tillitsvalgt på norske skoler er man på mange måter bindeleddet mellom elevene og ledelsen på skolen. Ilya forklarer at det ikke er helt det samme i Russland.

- Som tillitsvalg hos oss handler ansvaret mer om å være en støtte for læreren. Tillitsvalgte er for eksempel de personene som skal gi tilbakemelding til læreren om hvem som har møtt opp på skolen og ikke. De blir på en måte lærerens høyre hånd, forklarer jusstudenten.  

ØKONOMISKE FORSKJELLER

For å få en bachelorgrad i Russland kreves det fire år med høyere utdanning. Hvor mye økonomisk støtte man får gjennom studietiden avhenger av studentenes sosiale situasjon, og hvor gode karakterer de klarer å få. 

Ilya forteller oss at han får stipend hver måned. Og likt som oss norske studenter, går også hans stipend med til hverdagslige ting som mat, klær og underholdning. 

​

Hvor mye får du, spør vi. Ilya ser spørrende på oss og ler sjenert før han svarer noe nølende. 

​

- Gjennomsnittlig får jeg 5000 rubler (tilsvarer cirka 600 norske kroner) i måneden, svarer han kort. Det er tydelig at privat økonomi ikke er noe man vanligvis snakker høyt om her. 

​

For alt handler om penger, også i Russland. Om mulig handler det faktisk enda mer om penger for de som studerer i Russland enn i Norge. Der er det nemlig ikke gratis for alle å studere. Pengene har en annen verdi her enn hjemme i Norge, og det er kanskje derfor det ikke er så vanlig å snakke om det. 

​

Vi derimot, vi er som millionærer her vi går rundt i den gamle havnebyen. Søppel ligger badende på den gjørmete asfalten og lukten av kloakk overdøver det som en gang var frisk luft. Men det bryr ikke oss. Vi mesker oss i gode lunsjer, fancy middager og kjøper nye joggesko som om det var nøtter i løsvekt. 

​

I Norge er vi studenter vandt med at vi kan få både stipend og lån. Vi er vandt med at økonomi er noe som faller på plass. Har man flyttet hjemmefra får man gjerne det som kalles fullt stipend og lån, noe som utgjør 111.657 norske kroner i året. Av de pengene har man en prosentandel som er lån, altså penger man må betale tilbake etter endt utdanning. Den andre prosentdelen er den som kan omgjøres til stipend. Hvor mye som omgjøres til stipend avhenger av hvor mange fag man består. Slik er det ikke i Russland. 

- I Russland har vi tre forskjellige ordninger når det kommer til stipend. Det første er statlig stipend, det får man om man har gode karakterer. Den andre typen er også et statlig stipend, men dette deles kun ut til de som er eksepsjonelle. Den tredje typen stipend vi har er sosialt stipend, dette er et stipend man kan få om man er i en vanskelig livssituasjon, forklarer direktøren ved det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved NARFU, Alexandr Tamitskiy. 

Han er kun 34 år, men allerede er han leder for den største avdelingen på universitetet. En ekte russer. Rak i rykken, et stivt smil og med velformulerte setninger. Målrettet. Selv om han er kortere enn oss begge ser han rett over oss da han snakker. Ovenfra og ned. 

Forklaringen til Tamitskiy angående stipend setter vår nysgjerrighet i sving nok en gang. Det er helt klart at stipend i Russland er noe som er en gode, og ikke en rettighet. For oss er det helt tydelig at den unge direktøren foran oss ikke er vant til å bli spurt ut om dette. Han ser tydelig ukomfortabel ut, men vi lar oss ikke skremme. 

Av de tre stipendordningene som er ved NARFU er det ikke gitt at alle studenter får stipend. Får man for dårlige karakterer på skolen eller ikke oppfyller kriteriene som kreves for å få sosialt stipend, kan man i verste fall ende opp med å måtte finansiere hele utdanningsløpet selv. 

- Studentene er kjent med ordningen, og det er opp til de å innfinne seg etter den. Har man for dårlige karakterer til å få statlig stipend må man jobbe hardere. Jeg tror ordningen stimulerer studentene til å gjøre det bedre, sier Tamitskiy selvsikkert og uten å nøle. 

DET RUSSISKE NORDLYSET

Etter møtet med Tamitskiy sitter vi igjen med omtrent like mange spørsmål som svar. Hans væremåte ovenfor oss får oss til å skjønne at det ikke er vanlig for en i Tamitskiys posisjon å bli spurt ut av studenter. Gjennom dagene i Russland har vi fått et inntrykk av at avstanden mellom elevene og lærerne ved NARFU er mye større enn her hjemme, noe vi får bekreftet i møte med vår neste student.  

Med møtet med den karismatiske direktøren friskt i minne gjør vi oss klare til å møte en ny student. Denne gangen er vi på skolebiblioteket i Arkhangelsk. Det er romslig og lukter gamle bøker. At det sitter mye historie i veggene på dette biblioteket, er det liten tvil om. 

Denne gangen møter vi Anna Dorofeeva (22). Lite visste vi om at nordlyset kunne vise seg i Arkhangelsk, men det gjør det. Vakker, sjenert og med en utstråling som kan bringe fram et smil hos de fleste, selv på de mørkeste dager. Vi skjønner fort at dette blir en interessant samtale. 

- Jeg ser på meg selv som en veldig gjennomsnittlig russisk student. Jeg er veldig glad i landet mitt og jeg liker vår mentalitet, uansett hva det måtte gjelde. Jeg er stolt av å være russisk, smiler Anna, mens hun ser bekreftende bort på venninnen sin. 

Som Ilya er også Anna fjerdeårsstudent ved NARFU. Hun kommer fra byen Severodvinsk, som ligger en drøy times busstur unna Arkhangelsk. Anna drømmer om å bli journalist, en drøm hun har holdt fast ved siden hun var 14 år gammel. Hver dag står hun opp klokken 06.00 for å rekke skolen i tide. Bussturen fra Severodvinsk til Arkhangelsk tar i overkant av en time, uten at det ser ut til å bry Anna nevneverdig. 

Det er vanskelig å ta øynene bort fra den frittalende jenta med de ubeskrivelig vakre, fint sminkede øynene. Det er som at hun kan snakke om hva som helst, og fortsatt gjøre det spennende for de som lytter. 

Selv om hun studerer i Arkhangelsk har hun ingen planer om å bli værende. Hun har større planer. 

- Selv om Severodvinsk og Arkhangelsk er ganske like byer, ønsker jeg ikke å bli værende her etter studiene. Jeg ønsker å bli værende i Russland, men ikke her. Jeg ble fortalt før jeg kom hit at dette var en skitten by, men folkene er ganske like her som der jeg kommer fra, sier hun uten en mine. 

​

"Jeg er veldig glad i landet mitt og jeg liker vår mentalitet, uansett hva det måtte gjelde. Jeg er stolt av å være russisk."

Anna Dorofeeva 

INGEN REGLER UTEN UNNTAK

En person som kan mye om elev-lærer-forholdet ved NARFU er Natalia Avdonina (30). Natalia var ferdig med sin doktorgrad i 2012 og hun har selv vært student på NARFU. Nå underviser hun journalistikk på den samme skolen. Hun har reist over hele verden og plukket opp flere undervisningsmetoder fra flere vestlige land. 

Forventningene var mange før møtet med denne læreren. Tankene om at hun skulle være streng og avvisende lå der hele tiden.  Slik vi hadde fått inntrykk av at lærere  i Russland er. Strenge og avvisende, med en overbevisning om at deres ord er lov. Heldigvis fikk erfare at det ikke finnes regler uten unntak.  

​

Også Natalia møter vi på biblioteket. Hun sitter og jobber med noe på datamaskinen sin da vi kommer inn i rommet. Hun ser opp på oss med et stort smil om munnen og strekker ut en vennlig hånd før vi rekker å introdusere oss. Temperaturen er vennlig i Arkhangelsk i dag, og Natalia er kledd i et dongeriskjørt, en gul bluse og en cardigan. Hun ser overraskende hyggelig ut. Varm og imøtekommende. Uten en gang å tenke seg om forteller hun oss om hvordan det er å være både student og lærer i Russland. Hun har erfart begge deler.

- Som andre plasser er det både positive og negative sider med å studere i dette landet. Det er dyrt å studere her, men mulighetene er mange etter endt utdanning. Det viktigste er at studentene har en visjon og et mål de jobber i mot, sier hun med et varmt smil om munnen. 

​

Vi finner fort ut at Natalia ikke er som mange andre lærere ved universitet. Den lille dama foran oss utstråler en varme og en trygghet som gjør situasjonen veldig behagelig. Det er rett og slett behagelig å være rundt henne. 

Hun forteller oss at hun ikke tror på den gamle russiske læremåten som mange av dagens lærere praktiserer. Den måten der avstanden er stor mellom elev og lærer. Der elevene alltid skal gjøre som lærerne sier uten å mukke. Natalia jobber ikke sånn. I hennes timer er alle verdt det samme, og alle har frihet til å uttrykke sine tanker og meninger. Og det helt uten at elevene trenger å være redde for å si noe feil. 

Hun vet hvordan det ofte er, og hun vet at mange studenter ofte tier istedet for å snakke, i frykt for konsekvensene. Hun gestikulerer og snakker på inn- og utpust nå. Tolken sliter med å holde følge med den energiske læreren. Hun sitter helt framme på stolen. Det er tydelig at hun har mye på hjertet. Det er uansett en ting hun er overbevist om, og et utsagn vi biter oss særlig merke i. 

​

- Forholdet mellom lærere og elever i Russland er som det er. Men det er viktig å huske på at studenter i Russland har de samme mulighetene som ellers i verden. Man kan studere på det beste universitetet i USA og ende opp på McDonalds. Det handler om hva man gjør ut av situasjonen man befinner seg i, sier hun, før hun endelig trekker pusten og setter seg tilbake i stolen. 

“Man kan studere på det beste universitetet i USA og ende opp på McDonalds. Det handler om hva man gjør ut av situasjonen man befinner seg i.”

Natalia Avdonina

​  

TO HVERDAGER – ÉN VERDEN

De var så åpne, så ærlige, så imøtekommende. Smilte gjorde de og, hele tiden. De virket genuint lykkelige. En sånn lykke som ikke måles i penger, klær eller status, bare lykke. Lykkelige med det de har. Lykkelige for at de får studere. Takknemlig for at de har muligheten til å være lykkelig. 

Selv om både Ilya og Anna er fjerdeårsstudenter ved NARFU, er deres hverdager og forutsetninger ulike. Mens Ilya bor i Arkhangelsk og har en god inntekt, må Anna hver eneste dag sette av tolv timer for å rekke studiene. Hun forlater Severodvinsk klokken 06.00, og er ikke tilbake før rundt klokken 18.00 om kvelden.  

Anna har heller ikke de samme økonomiske forutsetningene som Ilya. Mens Ilya lever et liv der han vær måned får inn 5000 rubler i stipend, samt en inntekt på rundt 15.000 rubler, må Anna klare seg på 3850 rubler i stipend og en inntekt på 1500 rubler fra jobben sin som frilansjournalist. 

Forskjellene mellom de to er store, men begge ser de unektelig ut som to lykkelige studenter i sin beste alder. Framtiden har de spikret. Anna skal bli en energisk journalist. Hun skal kalle en spade for en spade. Hun skal sette dagsorden. Ilya skal bli jurist som reiser verden rundt å sørge for rettferdighet. Fryktløs og kunnskapsrik. De har drømmer. De har mål. De er akkurat som meg og deg. 

Tilbake på flyplassen en uke senere sitter vi med en helt annen følelse enn vi hadde da vi kom. Det er både litt flaut og litt skammelig å tenke på det. At forskjellene er mange mellom Norge og Russland er det ingen som betviler. At Russland er et stort land, med en oppsiktsvekkende militærkraft og en steinhard leder er det heller ingen som setter spørsmålstegn bak. Men det vi kan sette spørsmålstegn bak er vår egen ignoranse og uvitenhet. For Russland kan helt sikkert være mye rart. Kanskje er det skittent i forhold til norsk målestokk. Kanskje tenker de på en annen måte enn det vi anser som den riktige måten. Men hvorfor er vår måte å gjøre ting på bedre enn deres? 

Etter å ha vært en uke med russiske studenter og opplevd deres hverdag, så skjønner vi det plutselig. Vi lever i to vidt forskjellige verdener, men folkene som bor i disse verdenene er sannelig ikke så ulike. På slutten av dagen er vi mennesker, hele gjengen. Og russerne? Det ene mennesket hyggeligere enn det neste. Frykt avler fordommer. Uvitenhet vedlikeholder dem. Om man derimot endrer måten man ser ting på, kan man fort oppleve at tingene endrer seg også. Det farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen. Russland må oppleves, og gjør man det, ender man fort opp med å rettepekefingeren mot seg selv. Det gjorde i alle fall vi.

OM ARKHANGELSK

Arkhangelsk er en by som huser cirka 350 000 russere, noe som i russisk målestokk er ganske lite. Byen har et areal på nesten 300 000 kvadratmeter, noe som tilsvarer et område som er cirka like stort som Kristiansand. Arkhangelsk er en historisk by som ble grunnlagt i 1584. Byen var tidligere Russlands viktigste havneby, men da St. Petersburg ble grunnlagt på starten av 1700-tallet, ble det bestemt at all utenrikshandel skulle gå gjennom denne byen, noe som betydde starten på nedgangstidene for Arkhangelsk. I dag er byen særlig viktig for Russland på grunn av sitt industrielle miljø.